I ferien vår fikk jeg gjennomført ca 50% av de planlagte joggeturene. For å få alt til å klaffe forsøkte jeg å ta turene mine tidlig på morgenen, før resten av familien var våkne. Men etter to turer innså jeg at jeg ikke er en mårrasjogger, kroppen min trengertid til å våkne, særlig når den er i feriemodus. Det var helt umulig å få noe som helst tempo på joggeturene. Men heldigvis kom godfølelsen etter turene, så helt bortkastet var de jo ikke :)
Men i kveld krangles det heftig i mitt hode: lille Ludvig i meg sier forsiktig: -Det er trygt og varmt på sofaen, det kan jo begynne å regne mens du er ute.
Samtidig argumenterer min Solan: -Det gjør da vel ingen verdens ting med litt regn. Kom deg ut!
-Nei, det er farlig det! Du vet det gjør vondt i både hofter og knær: best å være hjemme!
-For no tull og tøys, roper Solan, det er så godt etter på, det vet du jo!
-Men det er forseint på velden nå, kanskje i mårra, om været er bedre??? Kroppen var jo så tung i ferien, den er sikkert ikke noe bedre nå....
Heldigvis går han Solan av med seieren denne kvelden. Så fram med treningstøy og iPod og opp av sofaen. Det blir en topp kveldstur i duskregn verdens beste joggevær!
Jeg kjenner underveis at bakkene går lettere nå, prøver å tenke litt teknikk innimellom: Opp og fram med hoftene!
Underveis blir også Ludvig og Solan enig: En joggetur er super medisin, selv om tempoet fortsatt er tregt, gjør det ingen verdens ting!
haha, noen morgenjogger er ikke jeg heller om det er noen trøst! Og det blir alltid så mye debatt når man må legge øktene til ugunstige tidspunkt på døgnet føler jeg; da får jeg mye vondt i viljen og diskuterer fælt med meg selv.... men så lenge man kommer seg ut og beveger seg litt så er det bedre enn ingenting tenker jeg ;-)
SvarSlettSå sant så sant ;)
SvarSlett