Pilegrimsløpet

Søndag stilte jeg optimistisk til start i historiens første Pilegrimsløp, 9 km igjennom vakker natur og balsam for sjelen sto det i invitasjonen. 
Et løp for alle!  Med egen trimklasse og en konkuranseklasse med tidtakning:
-Det ble konkuranseklasse, da jeg jo vil ha noe å strekke meg etter.

Møtte optimistisk til start, kanskje finnes det flere trimmere som tørr å løpe med chip? Men så raskt at de andre 22 løperne var av en helt annen liga...

Løpet startet med litt av en stigning, phu, og selv om jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ikke la meg rive med av fartentil de andre, klarte jeg selvfølgelig ikke å holde meg til planen. Men måtte raskt justere tempo til mitt eget, men litt av skaden var nok allerede skjedd. Bena ble blytunge og pulsen ble raskt i overkant høy.
Bestemte meg for å bare nyte og ta det i mitt tempo: og siden var jeg alene i løypa. 

Det ble en flott tur, men i de værste stigninger både opp og ned måtte jeg gå... Så da sier det seg selv, jeg kom langt bak de andre, men det gjør ingen verdens ting :)
Kom jo so nr tre i min pulje og fikk premie ;) og i målområdet ventet jenta mi, som gjerne ville løpe i mål med meg :)

Løpet var vel arrangert og løypa er flott, så til neste år håper jeg flere, både eliteløpere og trimløpere stiller til start! Og da er jeg mer forberedt på løypa og må jo ha som mål å ikke komme sist i mål!

Bedre og bedre dag for dag

Det merkes at kondisjonen stadig blir bedre: Jeg klarer å holde ut lengre joggeturer og tempoet er sakte men sikkert på vei å øke noe. På de siste turene mine nærmer jeg meg stadig mitt mål om å nå mila på en time, selv om det fortsatt er en liten vei dit, er jeg allikevel i lykkerus!

Gårdagens joggetur tok jeg i sikk-sakk for å få på noen ekstra km før jeg ga meg. Da sto det 8.96 km på klokka og jeg hadde vært ut i akkurat en time. Kjente at jeg kunne klart mere også!!
Kanskje var det den lune, sjeldne sommerkvelden som gav meg et ekstra dytt, eller var det fordi jeg løp med feiende flott løpeskjørt for aller første gang? Følte meg i allefall fin og feminin! Er også godt fornøyd meg min nye garmin og har endelig også fått overført data fra klokke til PC og videre på endomondo!! Jippi for teknologi som funker!

Hva som er årsaken til at formen nå er i stigende kurve er jeg ikke sikker på for:
-har forsøkt å følge div treningsopplegg, men funnet ut at det ikke er noe for meg
-det har vært dårlig med intervall i sommer, siden Trimsnellene jeg intervalltrener med har vært i feriemodus (tror mange løper allikevel, men de er bortreist da sjø ;))
-styrketrening har i det siste begrenset seg til tå-hevinger, planken og situps i ny og ne.

Men, jeg løper på lyst og glede, og med halvmaraton om under to mnd "hengende" over meg. Jeg prøver å legge til noen km for hver uke og strekke meg stadiglengre.

Noe jeg vet har hatt effekt er bedringen i teknikken. Etter kurset jeg var på tidligere i sommer jobber jeg særlig med å få til god strekk i hofta og at steglengden ikke skal være for lang. Ved å lande med foten nære kroppens tyngdepunkt, mao så rett under hofta som mulig, minimeres belastningen på kroppen, samtidig som det gir en bedre løpsøkonomi, en jevnere vertikal bevegelse. Lander nå mer på hele foten og de fotplagene jeg strevde med i vår er nå borte: "bank-i-bordet".
Er SÅ fornøyd med at jeg har meldt meg på nytt kurs den 4 september! Det er også da Vebjørn Rohdal som er kusrsholder og fokus da er spenst. Mistenker at det blir mye trapper, da oppmøte sted er hoppbakken i Granåsen!

Mye av min motivasjon henter jeg blandt annet fra andre løpsbloggere: Dere skriver så nydelige løpsbeskrivelser! Det er for meg et godt spark bak til å komme meg ut! Takk til dere alle.
Silja i farta skrev i forrige uke om fordeler ved å starte turen i en motbakke, det kan du lese om her. Det er sjelden jeg gjør akkurat det, men i helgen var vi på Røros, og etter å ha studert endel løypebeskrivelser bestemte jeg meg for en tur til Fjellkirka fredag kveld. Den ligger på Einarsvola ved Røros. Turen startet med 1 km langs relativt flatt terreng, før det begynte å gå oppover; 3.5 km opp langs grusvei. Det var for meg bratt nok og veldig uvandt, måtte gå noe innimellom; men det er heeeelt OK!
Belønningen kom sigende etterhvert som det ble mindre trær rundt meg og landskapet åpnet seg opp. Den siste kneika på500 meter ar tung: motbakke og motvind! Men kravlet meg opp og WOW! For ett panorama over fjellheimen: 360 grader utsikt inn i blant annet Sylene. Et mektig syn selv om fjelltoppene gjemte seg bak skyer. Følte jeg sto på toppen av verden, samtidig som jeg følte meg liten i den mektige natuen.

Turen ned igjen gikk langs en tursti: vått var det, men mye var langs "planke-stier" og det var morro å løpe på det :)
Men så, midt utpå myra, begynte jeg å tenke på moskusen som nylig var blitt observert i området. Han var nå sett på andre siden av grensen, men hva om han nå var på tur tilbake??? GULP! En rømningsplan ble lagt og pulsen gjorde nok ett hopp bare av tanken. Men heldigvis for meg er moskusen fortsatt på "harrytur".
Men lørdagsmorgen kunne vi lese i avisa at Fjellkirka var blitt utsatt for innbrudd fredag kveld/natt til lørdag. Frekke tyver hadde kunne forsyne seg fritt i kirka: Makan! Heldigvis kom tyvgodset tilbake før gudstjenesten på søndagen!



Men: Dersom du engang er på Røros kan jeg varmt anbefale denne løypa, det er merket sti fra Røros Turisthotell om sommeren!

Klar for nye eventyr!

I dag melde jeg meg på Pilegrimsløpet som går av stablen for første gang i år! Har en gang tidligere gått løypa, men denne gangen skal jeg jo løpe og gi mitt aller beste.
Løypa ligger som navnet sier langs Pilegrimsleden til Nidaros. Gleder meg til å løpe i skogen; det er terapi for sjelen!

Siden Pilegrimsleden går rett forbi huset vårt, ser vi vært å mange pilegrimer på vei til Domen, det er folk i alle aldre og fra mange land. Noen går faktisk hele veien fra Oslo; noe blandt annet ordføreren her i kommunen gjør i sommer! Og tidligere har kongelige passert, tihi!

I posten kom i dag min nye treningskompis: en Garmin Forerunner 410. Har ladet den og satt meg inn i noen av funksjonene, og sitter her å ser på en vakker sommerkveld som hadde vært perfekt å løpe i. Men når mannen er på jobb er det lite mulighet til å få testet den nye vennen...

Optimisten vs. pessimisten

Sommerkveld, ungene er lagt, første arbeidsuke etter ferien, ei travel uke unnagjort. Gubben har vært på guttetur, trening har kommet langt bak i andre rekke. Kjenner sofaen roper, men samtidig skriker kroppen etter fysisk aktivitet.

I ferien vår fikk jeg gjennomført ca 50% av de planlagte joggeturene. For å få alt til å klaffe forsøkte jeg å ta turene mine tidlig på morgenen, før resten av familien var våkne. Men etter to turer innså jeg at jeg ikke er en mårrasjogger, kroppen min trengertid til å våkne, særlig når den er i feriemodus. Det var helt umulig å få noe som helst tempo på joggeturene. Men heldigvis kom godfølelsen etter turene, så helt bortkastet var de jo ikke :)

Men i kveld krangles det heftig i mitt hode: lille Ludvig i meg sier forsiktig: -Det er trygt og varmt på sofaen, det kan jo begynne å regne mens du er ute.
Samtidig argumenterer min Solan: -Det gjør da vel ingen verdens ting med litt regn. Kom deg ut!
-Nei, det er farlig det! Du vet det gjør vondt i både hofter og knær: best å være hjemme!
-For no tull og tøys, roper Solan, det er så godt etter på, det vet du jo!
-Men det er forseint på velden nå, kanskje i mårra, om været er bedre??? Kroppen var jo så tung i ferien, den er sikkert ikke noe bedre nå....

Heldigvis går han Solan av med seieren denne kvelden. Så fram med treningstøy og iPod og opp av sofaen. Det blir en topp kveldstur i duskregn verdens beste joggevær!

Jeg kjenner underveis at bakkene går lettere nå, prøver å tenke litt teknikk innimellom: Opp og fram med hoftene!

Underveis blir også Ludvig og Solan enig: En joggetur er super medisin, selv om tempoet fortsatt er tregt, gjør det ingen verdens ting!