tirsdag 25. september 2012

Yes!

Lørdag kom dagen jeg har trenet mot i hele vår og sommer, dog ikke så systematisk som jeg trodde... Men jeg følte meg veldig klar for Oslo halvmaraton!

Reiste ned med mann og barn til Oslo fredag ettermiddag, hentet startnr og kjente på stemningen!
Innlosjerte oss hos familie. Fikk god bevertning med mat, et lite glass rødt og tidlig i seng! Drømte om løpet, heldigvis var denne en god drøm, i motsetning til de marerittene jeg har hatt om OM de siste ukene, so. De har vært preget av kaos, om å løpe feil eller rett og slett ikke rekke starten...

Fordelen med et løp som ikke starter før 13.52 er at en rekker å spise en god porsjon havregrøg til frokost, samt fylle på med ei god brødskive til lunsj.

Gjennom Facebook fant jeg ut at også to venninner fra studietiden i Nederland skulle løpe halvmaraton. Ei var debutant på distansen som meg og ei som hadde løpt to ganger tidligere. Vi bestemte oss for å møtes for mental oppvarming før start. De skulle løpe i en annen pulje enn meg, men det var virkelig hyggelig å treffe de igjen, og vi bestemte raskt at neste løp måtte jo bli i Eindhoven i Nederland, hvor vi studerte for 10 år siden!

Plutselig var klokka der: starten nærmet seg, jeg fant pulja mi, det gikk jo greit, ikke kaosarter som i marerittene ;)
Stilte opp bak 2.15 ballongen, viste det var litt vel optimistisk, men ikke uoverkommelig heller. Småsnakket litt med de rundt meg, mange debutanter i min pulje, så det var mye nerver i lufta.

Så gikk starten! Bena fløyt på bra, det gikk lett å følge ballongen og jeg nøt det hele. Litt kø var det, men ingen trengsel. Vann på 5 km og 10 km, kroppen kjentes fin!
Inn tilbake på Rådhusplassen og den første mila fikk som smurt! Fortsatt gikk det lett å følge ballongen.

Men så, etter å ha passert Operaen ble bena tunge, ballongen var plutselig borte og mitt tempo dalte... Derifra tok jeg km for km.
Synes de 180 graders vendingene var fine, så noen kjente fjes her og der. Og veldig koselig med de som sto langs løypa. Ekstra gøy med de som heiet med navn!
Fortsatte å tenke en og en km og dette funka super bra!
Ved drikkestasjonene fortsatte jeg å ta vann, men tok også en poweraid og en banan, men det ville ikke kroppen ha, magen ble uggen, så der lærte jeg den leksa.....

Så, på toppen av Kirkegata sto min lille heiagjeng: helt perfekt plassering og det gav meg ekstra løft, så igjen bak Stortinget, og siste gang før oppløpet! Var på gråten alle tre gangene, lettrørt og høy på endorfiner!
Med målet i syne fant jeg fram det siste og for en følelse det var å passere målstreken! Lykke!

Denne følelsen vil jeg kjenne flere ganger! Så nå planlegges det for 2013!
Og tiden kan jo bare bli bedre :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar